Det virket som en helt vanlig dag. Jeg og min lille familie ante fred og ingen fare, og levde våre litt for vanlige liv. TV ser vi lite på, derfor får vi alle nyheter fra nettet de gangene i løpet av dagen vi titter innom Aftenposten, VG og Dagbladet - noe som skjer ganske sporadisk. I dag var en av de dagene hvor vi ikke sjekket nyhetene så ofte, derfor var nysgjerrigheten stor da telefonen min plutselig ble overfalt av en haug med meldinger og samtaler fra bekymrede familiemedlemmer som lurte på om vi var hjemme eller i sentrum...

Den første jeg snakket med var Broder'n, og da skjønte vi raskt hvorfor vi plutselig ble så populære...
Etter denne samtalen ble dagen alt annet enn vanlig.

Selvfølgelig kastet vi oss over alt vi kunne finne av informasjon på nett, TV, radio...you name it! Vi satt i sjokk og prøvde å få dette til å stemme med den virkeligheten vi var vant med... Tankene våre gikk umiddelbart til en bekjent som jobber i Nærings- og handelsdepartementet - bygget som ble hardest skadet i eksplosjonen. Med hjertet i halsen kastet vi oss på telefonen for å avklare situasjonen, og vi hadde en nervepirrende time før vi fikk bekreftet at hun hadde dratt fra jobben 10 min før det smalt.

Tragedien på Utøya er minst like tragisk, kanskje enda mer så. Å likvidere en gjeng ungdommer på den måten... hva i helvete skal det være godt for?! Selv om jeg har tro på rettsvesenet og dets evne til å gi en rettferdig straff, er det en liten djevel inni meg som gjerne skulle gitt den/de ansvarlige en langsom, smertefull død.

Jeg tror ennå ikke at dette har gått opp for oss, og vi må nok ned dit for å innse hva det er som faktisk har skjedd. Det viktigste nå er å ta vare på hverandre, og komme oss gjennom dette en dag av gangen...